Verden er i klimatrøbbel. Europa har i tillegg energitrøbbel, og Norge for sin del også et tredje problem. Om vi ser bort fra olje så importerer vi nemlig varer for 320 milliarder mer enn vi eksporterer. De tre utfordringene er flettet sammen, og må løses parallelt. Det hjelper lite å stikke hodet i sanden - det går ikke over.

Det norske problem

Det norske problem er altså å håndtere klimautfordringene og produsere mer grønn energi som gir grunnlag for ny eksportindustri. Dette er ikke helt ulikt situasjonen i Norge etter krigen, da kraftproduksjonen ble økt for å starte industri. Vi klarte det da, men klarer vi det nå? Eller har byråkratiet og nett-trollene allerede fått overtaket?

Verden blir ikke kaldere av klimakonferanser

FN sin generalsekretær Antonio Guterres innledet klimakonferansen i Egypt med å si at «vi er på motorveien til klima-helvete og har fortsatt foten på gasspedalen». Dette skjer ganske nøyaktig 30 år etter Rio-konferansen der klimautfordringene var tema første gang. Klimakonferanser stanser altså ikke klimaendringene. Vi er blant de 20 prosent av verdens befolkning som bruker 80 prosent av ressursene, og har all mulighet til å stole på at «noen andre løser problemet». Men da vil historiens dom vil være nådeløs. Vi visste hva vi gjorde men løp fra regningen.

Miljøluksus på kreditt

Vi kan irritere oss over både hogstflater, skogsbilveger, solcelleparker, elver i rør og monumentale vindmøller. Det er naturinngrep. Men det største naturinngrepet i dag er det vi ikke ser, og som bare kan løses ved at alle endrer både holdning og atferd.

Om vi lar oljeøkonomien bidra til en temperaturheving på tre til fire grader i gjennomsnitt, så vil den naturen vi kjenner være svært forandret om noen tiår. Vi ser allerede tegn på endringer i skogen. Klimaendringer er over tid den største trusselen for norsk artsmangfold. Å la skog stå urørt er omtrent like effektivt for artsmangfoldet som å kople fra vannkraftverkene og lage strøm med gass fordi vi ikke liker at vann ledes i rør. På samme måte kan man gjerne mislike å se vindmøller eller solcelleparker på søndagsturen, men da skal man samtidig være klar over at regningen for å slippe dette synet sendes til verdenssamfunnet i årlige avdrag inn i evigheten.

Den farligste formen for miljøvern er når følelsesladde miljøpåstander brukes ukritisk mot samfunnsviktige tiltak, fordi ryggmargsrefleksen sier at natur skal være helt urørt. Et bærekraftig samfunn forutsetter at vi bruker fornybare naturressurser, ellers faller forutsetningen som ligger i begrepet, og som ansvarlig miljøvern bygger på. Det er altså ikke et alternativ å møte fremtidens utfordringer ved å la fornybare ressurser gå til spille, men ved å bruke naturens avkastning på en bærekraftig måte.

For å møte de enorme utfordringene vi og naturen vår står overfor, så er det viktig at vi alle opptrer ansvarlig overfor de som kommer etter oss. Søke kunnskap, veie for og imot og deretter ta et standpunkt. Vi bombarderes daglig av påstander og oppfatninger rundt både klima og miljø som gjør oss usikre på hva vi skal tro og mene. Mange av de sterkeste meningsbærerne ledes av ryggmargsrefleks, trekker konkusjonen først og konstruerer argumentene etterpå. Uten å være klar over det så er dette teknikker som propaganda-spesialister bruker daglig. De vet at de ikke nødvendigvis blir trodd, men de skaper nødvendigvis usikkerhet.

Dette er uansvarlig og kontraproduktivt for miljøsaken. Usikkerheten som de skaper bidrar til handlingslammelse, noe som er det siste vi trenger i den situasjonen vi står i nå.

Et av de viktigste klimabidragene vi gjør er derfor å være kritisk i informasjonsstrømmen, trekke egne rasjonelle konklusjoner og etterleve dem. Min konklusjon er at en verden uten bruk av fossile energikilder ville være i balanse, og fornybare ressurser er i praksis vårt eneste alternativ til det fossile. Ut fra dette må jeg akseptere at naturressurser som skog, vann, vind og sol settes i et bærekraftig klimaarbeid, selv om også min ryggmarg skriker at natur gjør seg best uten.

Landbruket – en nøkkelrolle

Landbruket spiller en viktig rolle i møtet med fremtiden. Mat og råvarer til bærekraftig videreforedling må produseres, og klimaavtrykket i produksjonen må ned.

Allmenningene i Stange forvalter mange av kommunens fornybare ressurser, og vi har en samfunnsplikt til å bruke dem for å skape bærekraft. Stange Almenning arbeider for å utvikle et stort grønt og eksportrettet industriområde på Sørli. Romedal Almenning legger forholdene til rette i Flågåsveberget, slik at en av knapphetsressursene - unge mennesker med kompetente hoder og flinke hender, skal bosette seg og bidra til grønn utvikling og opprettholdt velferd i kommunen. For de nesten 1.000 eierne av allmenningene dreies bruksretten i retning av energi. Både for å spare energi og for å produsere. Samtidig prøver vi å få enda flere beitedyr ut i skogen, slik at kjøtt produseres med mindre klimaavtrykk, og samtidig frigjør dyrket mark for matproduksjon. Fra skogen leverer vi mye brensel som gir spart strøm, og tømmer som blir til klimanøytrale byggevarer. Det meste av dette er ikke nytt i klimakampen, men det bidrar og mer må gjøres.

Mer grønn kraft er en forutsetning

Hvis Norge skal klare å innfri klimaplanene innen 2030 så må det produseres 50 prosent mer elektrisitet i Norge enn det gjør i dag. Norge produserer totalt 150 terrawattimer ren strøm, og vi må altså øke denne produksjonen med nye 75 terrawattimer på under 10 år! Samfunnet skal bli elektrisk, både vi som privatpersoner, men også i all produksjon, som til alt overmål må økes dramatisk for å få balanse i norsk eksportregnskap og innfri klimakravene.

Både norsk velferd og verdens klima er i spill, og løsningen dreier seg til sjuende og sist om ren energi og bærekraftig bruk av naturressursene.