Hvordan skrive en god fortelling til mine lesere i Stangeavisa, da jeg står bom fast i hue? Ei blank side i avisa? – Tenk gode tanker, lukker øynene og ser bilder. Sinnet åpner seg …

Ingen er flinkere til å gjennomskue mine tekster mellom linjene enn leseren. Dønn ærlig og sannhet er et stikkord.

Ærlig og sannhet er å skrive om meg selv, og må med engang arrestere meg selv: «Ingen har skrevet en selvbiografi i den hensikt å komme dårlig ut av den» (Per-Egil Hegge, Aftenposten).

Gamlefolka

Jeg ble glad i gamlefolka da jeg var liten. Jeg fløg etter dem og de ble glad i meg. Originaler som jeg fikk opplevd i Stange i min tid. De ble mine beste venner. Jeg fikk klatre på Arve Myhre. Så kvek og lealaus så jeg såg han bare annenhver gang. «Han var ikke god å låne fyrstikker av». Mange prøvde seg, det gikk aldri bra.

Jeg handlet for Martin i Fyrstikkasken (Lauritsen), gammal som alle haua. Skrev handlelista på en liten pappkartong med en ukvesset blyant. Tok opp svenskpungen sin og jeg drog på Fiskematen, mor og far til Arvid Larsen. Tror Martin var mer glad i katta som fikk Findus. Ei villkatte som fræste at andre, men fotfulgte Martin etter avisa om morran.

Så drog jeg på kolonial Knut Godager der Jernbanetorget er i dag. Havregryn, kefir, grislebrød, pultost og Dagblad fra i går. Martin hadde regnet ut på øre hva dette ville koste. Det var ikke snakk om driks. Martin hadde smått om penger.

Jønsberg

Som 18 åring begynte jeg på Jønsberg landbruksskole. Jeg skulle lære kua å mjølke eller omvendt. Martin Hem var rektor. Sunde i fjøset, en trivelig kar som jeg ble glad i.

Jeg trivdes ikke på internatet og ville derifra. Jeg ville til Arve som bodde på Øggarn ved Rekstadstranda. Arve Myhre (Arve Harald Nybakk) jobbet for Jon Rekstad. «Fantegutten ifra konkurstorpet», som han selv kalte seg. De ekserte sammen i militære og ble venner. Jon Rekstad tok vare på originala i Stange. Mat og arbeid. På lønningsdagen ble det servert vodka i et sølvkrus.

Jeg gikk langt den natta. Fra Jønsberg til Rekstad. Tvers gjennom kornåkere. Det var ikke lurt og slitsomt. Ungdommen bruste i meg og livserfaringene stod i kø for å modnes.

Jeg har skrevet om det før, det blir aldri for gammalt.. Det lyste på Øggarn og jeg ble så glad. Arve hørte på radio Luxemburg. Arve hadde husvask midt på natta. «Jeg visste jeg fikk storfremen og har hamstret 10 langpils i kaldkjella», sa han.

Vi gjorde opp bål og i glansen såg Arve ut som en myteomspunnet tater fra en svunnen tid med sin bredbremmede hatt.

Johan Gunderstrand

Den dagen gikk vi fra Øggarn til Johan Gunderstrand (Pedersen) som bodde på Hemstadbruket ned mot Mjøsa. Johan, den gamle kloke med sin ørnenasa satt på ei potetbøtte og luket i kjøkkenhagan sin da vi kom.

Alf Prøysen og Erik Bye ville trivdes en efta under syrin hass Johan i solhellinga ned mot Mjøsa. Det er trivelig å sjå slike bilder. To av de største personligheter Norge har fostret …

Visekunsten min har gledet mange gjennom tiden til tårer i hengivenhet. Der uttrykket har vært fred og samhørighet …

Fravær av gode tanker

Ja, je har drøkki i livet. Sett «bæssmor mi sykle i takrenna, og je har drøkki opp tobakken min. Hørt musikk i vegga og hatt følje med et spøkelse hjem. Og tinnsoldater på rekke og rad spaserende ut under senga. Det var da jeg begynte å telle kvisthøl». Ikke bra!

Det er en ting å si om kong alkohol. Det er gift. En langsom tortur gjennom år før døden tar deg! Polvarene skinner mot deg som blomsterbuketter på polet uten advarsler, for myndighetene liker at vi handler der.

Tobakken er som en tur i skogen i forhold til sprit. Men er på linje med ebola, skal jeg forstå myndighetene rett hva som har stått på tobakkspakkene. De får ikke sagt nok hvor farlig tobakken er. En agenda der den siste rest av troverdighet er borte. Et stjerneeksempel på fanatisme. En forfølgelse en ikke har sett siden krigen. Jeg er blitt angrepet verbalt flere ganger da jeg har stått ute og røkt, som i seg selv er fullstendig harmløst. Hvem er det de vil beskytte? Sitt eget snev av makt gjennom røykeloven. Hvor søt den er om den er aldri så liten? Ring politi og sett på meg håndjern for jeg er en kriminell. Jeg er på linje med de fargede i USA som ble forfulgt.

Røykeloven er bare enda et bevis på hvorfor det alltid er krig i verden. Barn og unge har bare fått det enda verre. Politikk er bare en forlengelse av krigen, men med andre midler. Det er ikke personlig. Norge blir dratt med i dragsuget av makt og politikk verden over. Krig, urettferdighet og korrupsjon. Denne makten har kommet til «point of no return» Det er heller ingen politikk i Verden som har klart eller klarer å redde klima. Som allerede har kommet til «point of no return.»

Likevel skal jeg ikke få ta meg en røk fordi passiv røking kan være dødelig for de rundt meg. Hvor langt går det an å lyve?

Røker du står du sist i køen i helse Norge, og kanskje de ikke vil behandle deg i det hele tatt. Jeg har vært innlagt på sykehus og skrevet meg ut. Den forakt leger har vist meg. Hvorfor har vi fått et sånt iskaldt samfunn. Det var jo ikke slik før?

Makten som rår over deg, har krefter til å hjernevaske befolkningen. Det er det som har skjedd. Denne uretten har gjort meg inderlig forbanna..

De tusener av minstepensjonister og andre som nærmest blir ruinert fordi nå koster ei pakke tobakk like mye som en flybillett. Hva kan jeg si. Ordet galskap er oppbrukt.

I 64 år har jeg hatt førstehåndkunnskap om tobakk og er like frisk. Hadde det vært sprit ville den ha drept meg «100 ganger» om jeg hadde brukt forholdstallet mellom dem.

I 1800 år har mennesket fått røke i fred og ro og er det mest genuine nytelsesmiddel i historien: «Drømmen om absolutt sunnhet og frihet fra avhengighet fremstår som en drøm om at livet aldri skal finne sted» (sitat). Og alle disse forbudene begynte i USA der fengsler er storindustri. Dette er ikke gode tanker, men noen må «tale Roma midt imot.» Om det hjelper, nei - fordi følelsen av å leve i et demokrati er ikke der, kun ytringsfriheten …

Jack London og Mikkjel Fønhus

Bøkene til Jack London drog meg til Alaska. Jeg måtte se hytta hans i Dawson der han skrev; «Når villdyret våkner.» Han skrev også «Kong Alkohol»: «Kvinnen er slektens sanne bevarere. Mennene er noen ødeland. De elsker hor, spill og drikk og til syvende og sist er det kvinnen som redder dem». Jack London gikk i bresjen for at kvinnen fikk stemmerett i San Fransisco.

Jeg har vært på grava til Mikkjel Fønhus i Valdres, som skrev «Slagbjørn Rugg.» Han gikk i bresjen da naturvernet ble opprettet i Norge. Han sa; «Det er en direkte karakterfeil av et mannfolk og ikke røke pipe. Det er en stor villfarelse og tro at ethvert framskritt er av det gode» …

Til slutt. Med all respekt for de som ikke tåler tobakksluft og plages av det. Vise hensyn med den største forsiktighet som bunner ut i vanlig god folkeskikk. Det er den forfølgelsen og forakten over de som røker jeg har lagt til grunn her …

Kontraster

Alle har ei ega grind. Hit, men ikke lenger. «Grinda mi er på Korsbakken og alltid åpen». Det er friheten. Der jeg sykler over Musetmyra hemmat tel Vallset. Det er det magiske med skrivekunsten å lese mellom linjene. Å dele er å sjele, for alle er ett! Ingen er isolert og alene. Selv om jeg mange ganger tror det da tungsinnet og angsten kommer.

Redningen ligger i Verdensaltet, naturen, mennesker jeg er glad i og kunne få sykle. De gode tankene blir til kjærlighet da jeg sykler over Kolomoen. Jeg elsker kampesteinene der som isen drog med seg da den trakk seg tilbake for 10.000 år siden.

Lives goder

Jeg er ikke så dreven i politikk, børsnoteringer og fotball. Jeg har aldri vært på en fotballkamp. Hva jeg har gått glipp av kan jeg da heller ikke svare for. Jeg vet at fotball er en av livets goder for millioner verden over. Det er et sjakktrekk for styresmaktene. Jo mindre massene tenker jo bedre er det.

Jeg må si som Arthur Schopenhauer: «Min livsfilosofi har aldri gitt meg noe, men den har spart meg for mye.» Det enkle. En metmark som vil over veien i regnvær. Skyene som driver. Den friske luften. Å være oppmerksom, leve i nået. Finne en god rytme i hverdagen. Å sykle gir livskvalitet. Jeg blir glad da jeg kan hekte på sykkelhengeren og dra av sted på butikken. Da er det «independens day» i Dahlstua – frihet …

Jeg runder det hele av med «Ungkarssalme.» Ei strofe fra sykkelvisa til Alf Prøysen: «… Så var det en kveld je fekk sjå dom i svinga. Og hæn hadde punktert og jinta var kje. Men je hadde sykkel med luft nok i ringa. Med navbrems og bjelle og hatten på snei …»